Det vi i dag kaller fristil eller freestyle skikjøring oppsto på 1930-tallet. Sporten har sitt opphav i Norge, for det var norske skiløpere som begynte å utføre triks og akrobatikk i alpinbakker, og til og med i langrennsløyper, men det var i USA freestyle vokste seg større. Der begynte store skisentre å arrangere oppvisninger i fristilkjøring, og mange ble inspirert til å prøve selv. Sporten ble videreutviklet av den norske skiløperen Stein Eriksen, som blant annet var olympisk gullmedaljevinner.

Organisering av sporten

De første årene var fristilkjøring noe folk bare gjorde for moro skyld, og det var ingen regler eller konkurranser innen sporten. Organisert kulekjøring startet tidlig på 1970-tallet. Kulekjøring er en sport der utøverne kjører ned en humpete løype, med innebygde hopp. Hoppene skal brukes til å utføre triks i luften. Den første konkurransen i kulekjøring ble arrangert i 1971, i Aspen. Dyktige utøvere som John Clendenin, Scott Brooksbank, Bill O’Leary og Eddie ”Airborne” Ferguson, klarte å markedsføre sporten, og i 1973 ble det første amerikanske mesterskapet i kulekjøring arrangert. Vinneren der ble John Clendenin.

Det oppsto to rivaliserende freestyleorganisasjoner på 1970-tallet. De kalte seg Professional Freestyle Associates (PFA) og International Freestyle Association (IFSA). Disse arrangerte hver sine konkurranser og delte ut pengepremier innen idrettene kulekjøring, luftakrobatikk og skiballett.

Sporten blir anerkjent

Freestyle ble anerkjent som idrett av Det internasjonale skiforbundet i 1979, og da ble det satt opp regler angående sertifisering av løperne og hoppteknikkene. Dette ble gjort for å redusere risikoen for skader. Fristil fikk sin egen verdenscup i 1980, og det første VM i fristil ble arrangert i Tignes i Frankrike i 1986. I 1988 ble fristil tatt med som prøvegren i vinter-OL i Calgary. Kulekjøringen fikk offisiell olympisk status i 1992, og luftakrobatikk fikk olympisk status i 1994.

De strenge reglene som ble innført var imidlertid upopulære, og de bremset også utviklingen innen sporten. For eksempel var det forbudt å gjøre saltoer i kulekjøringskonkurranser, og det var begrenset hvor mange roteringer utøverne kunne ta under luftakrobatikkøvelser.

Enda en splittelse

Mange fristilutøvere mislikte de strenge restriksjonene sporten hadde fått da den ble anerkjent, og de fortsatte å trene triks i anlegg som var ment for snøbrettkjøring. Denne gruppen av utøvere kalte seg ”Newschool”, og begynte å utvikle en egen stil, inspirert av snøbrettkjørere. De laget egne løyper, såkalte terrengparker, der de kunne kjøre som de ville. De arrangerte også egne konkurranser, uavhengig av forbund. De mest kjente konkurransene innen jibbing og freestyle er X-Games, US-Open og Dew-Tour-serien. Dew-Tour er en slags uoffisiell verdenscup innen sporten.

Dagens miljø

I dag har mange skisteder egne terrengparker tilpasset både snøbrettkjørere og fristilkjørere. Her er det plassert ut elementer i parkene, som gelender, tønner, kasser og hopp. De store parkene har dessuten quarterpipes og halfpipes, i tillegg til større hopp. Freestyle er fortsatt en olympisk idrett, men noen av de opprinnelige grenene er byttet ut med andre. Konkurranser som Skicross har stort publikumsoppmøte under mesterskap. Jibbing er ikke en olympisk idrett.

Norske utøvere

Mange norske utøvere har gjort det stort innen jibbing og freestyle, og flere av dem har blitt internasjonale kjendiser. Norske utøver deltar både i X-Games, OL og VM, og de gjør det bra. Eksempelvis har mange medaljer fra X-Games havnet på norske hender, og Norge sender også freestyleutøvere til OL og VM. Under freestyle-VM i 2017 var det 12 norske utøver som deltok. De konkurrerte innen slopestyle, skicross og kulekjøring. Utøverne ble valgt ut på bakgrunn av resultatene i europacupen og verdenscupen. De fartsfylte konkurransene har også blitt populære blant publikum og TV-seere, og vekker skiinteressen hos flere unge.