Frikjøring er en relativt gammel gren, og den har sine røtter i Sondre Norheim. Han drev med skilek og hopp, og utviklet både hoppteknikker, telemarkssvinger og telemarksnedslag. Dette skjedde allerede på 1800-tallet. Moderne frikjøring ble ikke vanlig før på 1970-tallet, og i starten var dette like uorganisert og fritt som Norheims kjøring. Sporten ble populær i USA, der det ble kjørt ned bratte og urørte fjellsider. Også i Frankrike ble sporten raskt populær. Det ble tidlig laget skifilmer, og etter hvert som disse filmene spredte seg, vokste også interessen. Det kjøres frikjøring både med ski og snøbrett, med fast og løs hæl.
Sportens grunntanke
Hovedfilosofien bak frikjøring er at utøverne skal bruke fjellet og naturlige hindringer i terrenget. Det legges vekt på kreativitet og mot, og utøverne prøver gjerne å overgå hverandre i stunt, og prøver seg på stadig brattere og vanskeligere fjellsider. Det er ingen regler eller begrensinger innen frikjøringen, men utøverne legger vekt på å respektere naturen. Utøverne tar også ansvar for egen sikkerhet, og skal unngå å sette andre i fare, men dette prinsippet er i ferd med å tøyes. Når utøverne tar stor risiko, fører det til flere skader, og de kan også utløse snøras. Dette fører til at andre må ta en risiko for å redde skadede eller savnete frikjørere. Enhver feil en frikjører gjør kan få fatale konsekvenser.
Konkurranser
Selv om frikjøring i utgangspunktet ikke var ment som en konkurranseidrett, har det dukket opp konkurranser innen sporten. Utøverne blir bedømt basert på linjevalg, altså hvordan de beveger seg nedover fjellsiden, flyt, kontroll, aggressivitet og teknikk. Hvert år arrangeres det også noen konkurranser i Norge. Den eldste er nordisk mesterskap ved Riksgrensen, men det mesterskapet som trekker flest utøvere her til lands, er derimot Røldal Freeride Challenge, som har vært arrangert siden 2001. Det finnes ingen oversikt over hvor mange som driver med frikjøring i Norge, men konkurransene pleier å omfatte et hundretalls personer. Menn er i overvekt, men det deltar også noen kvinner.
Under konkurransene blir sikkerheten satt i høysetet. Det kreves et minimum av beskyttelsesutstyr, som hjelm, ryggbeskyttelse og skredsøker. Noen arrangører krever også at utøverne kjører med skredspade, slik at de raskt kan hjelpe til dersom andre utøvere blir tatt av skred. Skiene som benyttes i konkurranser er brede (130 mm foran, 110 mm midt på og 115 mm bak), og disse skiene skal gi bedre kontroll i høy fart og i dyp snø. Brede ski gjør det også lettere å lande høye dropp.
Frikjøring og risiko
Det er alltid en risiko forbundet med frikjøring, og det er derfor viktig å ha erfaring og god kunnskap. For å øke sikkerheten, er det også lurt å kjøre flere sammen. Da kan de andre raskt hjelpe til dersom noen blir skadet eller tatt av skred.
Forlokkende filmer
Filmer med frikjøring har lokket stadig flere til å prøve sporten. Filmene viser tilnærmet perfekte nedkjøringer i strålende vær, og kan narre amatører til å tro at dette er enkelt. I tillegg spres filmene raskt på nettet, slik at et stadig større antall folk får tilgang til dem. Dette lokker uerfarne utøvere ut i altfor bratt terreng, og øker risikoen for skader. Det samme har skjedd med flere turistmål i Norge, for eksempel Trolltunga. Folk ser videoer og bilder, og vil dit, men ikke alle er forberedt på det som venter. Derfor er det viktig at filmer tydelig forteller at frikjøring er risikabelt, og at de som deltar i filmene er profesjonelle. Mange av deltakerne i filmene er alpinister i verdenstoppen, for eksempel er Aksel Lund Svindal en av de norske utøverne som har deltatt i skifilmer. Dette er ikke noe for amatører.